Kostnad per pasient – for hva og hvem : implementering av et nytt styringssystem i helsesektoren

Abstract

Denne masteroppgaven er en studie av implementeringen av styringssystemet Kostnad Per Pasient (KPP) ved et norsk universitetssykehus. KPP er en modell som stiller opp hvilken behandling en pasient har mottatt og hva denne behandlingen har kostet. Formålet med studien har vært å undersøke hvilke forventninger helsemyndighetene har hatt til styringssystemet, og i hvilken grad systemet har blitt implementert i tråd med disse forventningene. Dette virker spesielt relevant ettersom KPP er basert på tidsdreven aktivitetsbasert kalkulasjon (TD-ABC), noe den normative litteraturen tilsier er egnet i helsesektoren. Likevel viser det seg at systemet i liten grad brukes i intern styring ved universitetssykehuset. Med utgangspunkt i dette har vi tatt for oss følgende problemstilling: Hvordan kan vi forstå forventninger og bruk av KPP-systemet? Vi har videre delt problemstillingen i to. For det første har vi undersøkt konsistens mellom den normative litteraturen om TD-ABC i helsesektoren og myndighetenes forventninger til KPP. Videre har vi undersøkt gapet mellom forventninger og faktisk bruk i lys av institusjonell logikk. Vi har benyttet et kvalitativt forskningsdesign for å belyse problemstillingen. På det første punktet finner vi at KPP er ment å brukes på tre områder: Som statsadministrativt rapporteringsverktøy, som økonomisk styringsverktøy, og medisinsk kvalitets- og prosessendringsverktøy. Disse bruksområdene er konsistente med den normative litteraturen. På det andre punktet finner vi at det er et gap mellom forventet og faktisk bruk. KPP brukes som statsadministrativt rapporteringsverktøy, men de andre bruksområdene er foreløpig i liten grad implementert. Vi finner at dette gapet kan til dels forklares gjennom selve implementeringsprosessen. Denne prosessen har fulgt en fossefallsmetodikk, hvor fokuset har vært på å forbedre datakvalitet fremfor å involvere brukere og utvikle funksjonalitet. Vårt hovedfunn er imidlertid at gapet mellom forventet og faktisk bruk kan knyttes til nærværet av institusjonelle logikker i helsesektoren. Vi finner at implementeringen av KPP har vært dominert av en statsadministrativ logikk, hvor det først og fremst er politisk legitimitet og rettferdighet som dominerer. Som følge av dette har bruk til rapportering vært påkrevd og dermed prioritert. Viktige implikasjoner av våre funn er for det første at formålet med et styringssystem må avklares, slik at implementeringen kan prioriteres etter hva som tilfører nytte. For det andre kan en søken etter “riktige” kostnader komme i veien for anvendelse av styringssystemer.