| dc.description.abstract | Sjømatnæringen i Norge er kjennetegnet av lange tradisjoner og er blant de viktigste næringene i landet. Historisk har lønnsomheten variert, men i nyere tid har sjømatselskapene opplevd stor vekst. Næringen har vært gjennom en betydelig konsolidering, og internasjonaliseringen er fremtredende. De store selskapene står på mange måter i front for denne utviklingen, med økt eierskap og virksomhet i andre land. Det er vanskelig å si om de største selskapene utgjør den eneste forretningsmodellen for fremtiden. Vi har den siste tiden vært vitne til et klimaopprør, og den teknologiske utviklingen er god. Dette er gode eksempler på faktorer som utfordrer etablerte strukturer. På bakgrunn av dette har utredningens overordnede formål vært å identifisere sentrale lønnsomhetsdrivere i næringen, redegjøre for hva som kan forklare lønnsomhetsvariasjoner mellom sjømatselskapene, og undersøke om noen typer selskap er mer lønnsomme enn andre.
Utredningens studieobjekt har vært 18 av de største aktørene innen sjømatnæringen i Norge, som samlet står for over halvparten av tilnærmet bransjeomsetning. I studien har det blitt benyttet en kombinasjon av kvalitative og kvantitative analyseteknikker, hvor deskriptiv statistikk og regresjonsanalyser har blitt vektlagt. I dette arbeidet har vi også utviklet en typologi for selskapenes virksomhetsområder, kalt integrasjonstyper, som testes empirisk.
Utredningen avdekket store lønnsomhetsvariasjoner blant sjømatselskapene i utvalget, og analysen antyder at kapasitetsutnyttelse og integrasjonstyper er betydningsfulle forklaringsfaktorer. Økt kapasitetsutnyttelse gir tilsynelatende økt lønnsomhet (driftsmargin), mens integrasjonstypene kan rangeres etter hvor lønnsomme de er. Dette gav følgende resultat: 1) Oppdrett, 2) Oppdrett, videreforedling og salg, 3) Oppdrett og videreforedling, 4) Fangst, videreforedling og salg, 5) Videreforedling og salg, 6) Videreforedling, og 7) Salg. Den statistiske analysen avdekket videre at de mest lønnsomme integrasjonstypene hadde relativt lave varekostnader og høy kapitalbinding. Analysens funn indikerer at det kan lønne seg for videreforedlerne og salgsledd å være integrert med leverandørene av fisken (oppdrett- eller fangstledd). Insentivene til å integrere bakover forsterkes trolig av høye råvarepriser hos fiskeleverandørene, ettersom dette øker varekostnadene samtidig som detaljistene i andre enden krever gode innkjøpspriser. Dette presser ned marginene hos de to mellomliggende leddene som videreforedler og selger fisken. Høye priser på råfisk, sammen med relativt lave varekostnader, er trolig de største grunnene til at oppdretterne synes å være mest lønnsomme. | en_US |
