Finansielle instrumenter : overgangen fra IAS 39 til IFRS 9 : en empirisk studie av tapsavsetningsprosenten og kostnadsførte tap på utlån i norske børsnoterte banker i perioden 2017-2018

Abstract

IFRS 9 ble implementert som den gjeldende standarden for regnskapsrapportering av finansielle instrumenter i 2018. I den forbindelse har vi ønsket å undersøke hvilken effekt IFRS 9 har hatt på regnskapsrapporteringen. Studien siktet seg inn på å undersøke om IFRS 9 har hatt en signifikant effekt på tapsavsetningsprosenten og kostnadsførte tap på utlån i norske børsnoterte banker. IFRS 9 inneholder blant annet en ny nedskrivningsmodell som krever at det avsettes for forventet tap de neste 12 månedene ved førstegangsinnregning. I alle fremtidige perioder skal det vurderes om det har skjedd en vesentlig økning i kredittrisiko, hvor man i det tilfellet skal avsette for forventet tap over resterende levetid av instrumentet. Etter IAS 39 skulle det kun avsettes for tap dersom objektive bevis på tap forelå. Reglene knyttet til kostnadsføring av tap ble i det vesentligste ikke endret. Med ovennevnte som utgangspunkt, ble det gjennomgått litteratur rundt temaet og det ble etablert to forventinger. Vi forventet at avsetningsprosenten ville stige etter implementeringen av IFRS 9. Videre forventet vi at implementeringen ville føre til liten eller ingen endring i kostnadsførte tap. Vi har benyttet regresjonsanalyse som metode i våre to modeller, hvor avsetningsprosent og tap utlån i prosent har fungert som de avhengige variablene i henholdsvis modell 1 og 2. For å teste robustheten av hovedmodellene, er det gjennomført ulike tester for blant annet å sikre at forutsetningene for lineær regresjon er oppfylt. Resultatene av modell 1 gir ikke tilstrekkelig støtte til at vi med sikkerhet kan si at det foreligger en signifikant sammenheng mellom avsetningsprosenten til norske banker og implementeringen av IFRS 9. Med en koeffisient på 0,255% mot gjennomsnittlig avsetningsprosent for 2017-2018 i utvalget på 0,84%, og en p-verdi på 11,4% er resultatene ikke signifikante på 5%. Følgelig beholdes nullhypotese om at implementeringen ikke har hatt en signifikant effekt. Modell 2 gir en koeffisient på 0,029% for implementeringseffekten mot gjennomsnittlig kostnadsføring av tap utlån på 0,08% for perioden 2017-2018. P-verdi for variabelen er 14,5% noe som vil si at vi beholder en nullhypotese om at kostnadsførte tap på utlån ikke vil endre seg vesentlig med den nye nedskrivningsmodellen.