| dc.description.abstract | Denne masterutredningen ser på hvordan konjunktursvingninger reflekterer rentepåslagene til bankenes utlånsrenter til bedrifter og husholdninger, samt pengemarkedsrenten Nibor i perioden 2002-2020. Påslagene i utlånsrentene betegnes som differansen mellom utlånsrentene og tremåneders Nibor, mens Nibor-påslaget er differansen mellom Nibor og forventet styringsrente. Oppgaven besvares ved å estimere modeller for de tre påslagene, basert på ulike variabler som skal representere konjunkturutviklingen.
Det teoretiske rammeverket for oppgaven omhandler rentedannelse og konjunkturteori. Videre presenteres rentene vi ser på, samt hvordan norske myndigheter forsøker å motvirke konjunkturnedganger. Fokuset i oppgaven er rentepåslagenes utvikling under to betydelige nedgangskonjunkturer i Norge; finanskrisen og oljebremsen. I analysen undersøker vi om påslagenes bevegelse under konjunktursvingninger stemmer med teorien presentert.
Vi tar utgangspunkt i tidsseriedata, hvor vi studerer et bredt utvalg makroøkonomiske variabler. For å fjerne eventuelle sesongvariasjoner fra tidsserien benyttes Pindyck og Rubinfelds metode for sesongjustering. Vi estimerer de logtransformerte variablenes underliggende trend ved hjelp av “Hodrick Prescott”-filteret, og finner da variablenes syklus. Modellene sammenlignes så med de observerte rentepåslagene for å avdekke hvor mye av påslagene som kan forklares av konjunktursvingningene. I perioder med store avvik mellom estimert og faktisk påslag, drøftes mulige årsaker til det.
Gjennom våre analyser finner vi at Nibor-påslaget skiller seg fra utlånsrentenes påslag. Påslagene i utlånsrentene forklares godt av den norske konjunkturutviklingen, men beveger seg ulikt under finanskrisen og oljebremsen. Dette knytter vi til at oljebremsen ikke rammet det finansielle systemet og kun noen sektorer i Norge. Nibor-påslaget blir derimot mer påvirket av internasjonale faktorer som ikke fanges opp av vår modell. Vi ser likevel at påslaget øker i forkant av begge nedgangskonjunkturene, og tolker det som at påslaget øker når det foreligger mer risiko i markedet. Avslutningsvis ser vi et brudd i sammenhengen mellom påslagene og det norske produksjonsgapet rundt 2011. Vi drøfter årsaker til dette bruddet, og knytter det blant annet opp mot nye reguleringer av bankene, krisen i det europeiske statspapirmarkedet, samt omleggingen av Norges Banks likviditetssystem. | en_US |
