Sammenhengen mellom tilstedeværelse av en kontrollerende aksjonær og utbyttejustert avkastning på børs : en empirisk studie av de nordiske hovedlistingene fra 31.12.2009 til 31.12.2019

Abstract

I denne oppgaven undersøker vi om det finnes empirisk sammenheng mellom tilstedeværelse av en kontrollerende aksjonær og meravkastning på børs for selskaper notert på de nordiske hovedlistingene i tiårsperioden 31.12.2009 til 31.12.2019. En kontrollerende aksjonær defineres som en aktiv eier med over 15 prosent stemmeandel i sitt respektive selskap. Avkastning er basert på en utbytte-reinvestert indeks, som måles i NOK for alle børsene. I vår hovedmodell, basert på Fama-French sin tre-faktormodell fra 1992, som inkluderer forklaringsvariablene P/B, markedsverdi, samt dummy for kontrollerende aksjonær, sektor og børs, finner vi at tilstedeværelse av en kontrollerende aksjonær er assosiert med rundt 224 prosentpoeng meravkastning i perioden, målt mot selskaper uten en slik aksjonær. Dette tilsvarer drøyt 8 prosentpoeng bedre årlig avkastning. Alle regresjoner gir signifikante resultater på 1-prosentnivå for koeffisienten til kontrollerende aksjonær. Fra sensitivitetsanalysen, der nedre grense for stemmeandel hos kontrollerende undersøkes, finner vi at toppunktet for meravkastning er ved nedre grense på 7 prosent, som gir ca. 270 prosentpoeng meravkastning mot resten. Dette kan tyde på at å unngå veldig spredt eierskap og ikke-aktive eiere er viktigere enn å ha en stor kontrollerende aksjonær. Som en alternativ tilnærming undersøker vi om det eksisterer en direkte sammenheng mellom største aksjonærs stemmeandel og avkastning. Vi finner en ikke-lineær sammenheng med toppunkt på rundt 40 prosent. I tillegg analyserer vi risikojustert avkastning og volatilitet, og finner at selskaper med kontrollerende aksjonær har signifikant lavere gjennomsnittlig volatilitet, ca. 2,5 prosentpoeng per år, og dermed bedre risikojustert avkastning målt ved Sharpe ratio, sammenlignet med øvrige selskaper. Hypotesen om at det finnes en sammenheng mellom kontrollerende aksjonær og avkastning støttes dermed av våre empiriske funn. Resultatene tyder på at en kontrollerende eier lykkes med å overvåke ledelsen samt gi den riktige insentiver, slik at agentproblemene knyttet til separasjon av eierskap og kontroll reduseres. Videre peker teorien på at resultatene kan forankres i at slike selskaper er mindre utsatt for kortsiktige resultatmål og kognitive begrensninger, og i større grad evner å investere langsiktig med lavere risiko.