Måling og prioriteringer i konkurransepolitikken

Abstract

I denne artikkelen vises det hvordan måling av effekter av konkurransepolitikken kan gi uheldige utslag på konkurransemyndighetenes prioriteringer. Hvis en måler effekten av hver enkelt beslutning (direkte effekt), kan det føre til at en systematisk undervurderer innsats på områder som gir en gunstig avskrekkende virkning (indirekte effekt). Ut fra en slik betraktning vil en måling av direkte effekter kunne lede til at kartelletterforskning prioriteres for høyt på bekostning av fusjonskontroll og innsats mot misbruk av dominans. I lys av dette drøftes Fornyings-, Administrasjons- og Kirkedepartementets styring av Konkurransetilsynet gjennom tildelingsbrevet, hvor det inntil nylig var relativt spesifikke krav til hva som skulle måles. De siste års dreining mot måling primært av de preventive virkningene (avskrekking) betraktes som en positiv utvikling.