Humankapital og omstilling?

Abstract

Norsk økonomi står overfor omstilling til næringer der høykompetent arbeidskraft både innen tjenesteytende virksomheter og industrien står sentralt. Spørsmålet vi stiller i denne artikkelen, er hvordan Norge er rustet til å møte disse kravene til økt kompetanse. Fokus er på utviklingen i humankapitalen i Norge siden 1930-tallet til i dag. Utviklingen av humankapitalen utover et visst basisnivå startet ganske sent i Norge, og i grunnen ikke før midten av 1930-tallet med kravet om fullt undervisningsår (42 uker) for både by og bygd. I denne artikkelen viser vi at ferdighetsnivået i Norges befolkning økte fra begynnelsen av 1930-tallet og framover. Denne utviklingen ser til dels ut til å være drevet av utdanningsreformer, som både har ført til en regional og en sosioøkonomisk konvergens i målte ferdigheter. Denne positive trenden varer fram til de som er født på midten av 1970-tallet. Deretter finner vi en nedgang i kognitiv kompetanse målt ved sesjonstester og PIAAC-undersøkelser. Mer arbeid må gjøres for å forstå bedre hva som skjer, men en foreløpig konklusjon er at det skjer en nedgang i slike ferdigheter både når den måler ved sesjonstester, OECDs PIAAC-undersøkelser og ved frafall i ungdomsskolen. Det svekker grunnlaget for at Norge skal klare omstillingene i retning av et mer kompetansebasert næringsliv. Det gir dessuten grunn til bekymring fordi nedgangen i kognitive ferdigheter ser ut til å skje i den nederste delen av den sosioøkonomiske fordelingen. Dersom det er slik, kan det tyde på at den trenden vi har sett i Norge siden 1930-tallet for økt likhet og økt sosial mobilitet, kan stoppe opp. Omstillingene i retning av et mer kompetansebasert næringsliv kan følgelig ha uønskete fordelingsmessige konsekvenser.