| dc.description.abstract | Kjeveortopediske behandlinger medfører store utgifter både for staten og for pasientene.
I denne oppgaven analyserer vi kjeveortopediske klinikker sin lønnsomhet, sett i sammenheng med myndighetenes refusjoner og pasientenes egenandeler. Vi ser på klinikkenes lønnsomhetsnivå og leter etter forklaringer på variasjoner i lønnsomhet. Hvordan refusjoner utbetales over tid, og kjeveortopedens frie prissetting, er sentrale forklaringsvariabler. Datagrunnlaget er hentet fra Helsedirektoratet, Proff Forvalt og Statistisk Sentralbyrå, som gir oss anledning til å studere 47 kjeveortopediske klinikker i perioden 2014 til 2019.
Klinikkenes refusjonsinntekter har blitt redusert fra 51 prosent av de totale inntektene i 2014 til 44 prosent i 2019. Til tross for denne betydelige reduksjonen, finner vi ikke en statistisk signifikant reduksjon i lønnsomhet i perioden. Justert for lederlønn har den gjennomsnittlige driftsmarginen gått ned fra 44 til 41 prosent, men denne nedgangen er altså ikke signifikant1. Reduserte refusjonsinntekter har ført til en økning i kostnader for pasientene.
Det er imidlertid store lønnsomhetsvariasjoner mellom klinikkene. Klinikker med tre og fire årsverk har de høyeste driftsmarginene. Produktivitetsforskjeller er en viktig forklaringsfaktor. Klinikker med tre og fire årsverk utfører flere behandlinger per årsverk. Jo mer støttepersonell hver kjeveortoped har, jo lavere blir produktiviteten og lønnsomheten.
Det er store variasjoner i prisen klinikkene tar for samme behandling, men denne variasjonen forklarer ikke forskjellene i lønnsomhet. Klinikkene med størst prispåslag har også høyest andel kostnader. Klinikker med lav kostnadseffektivitet setter altså høyere priser, som går utover lommebøkene til pasientene. Basert på analysene våre anbefaler vi at myndighetene justerer refusjonsordningen slik at den i større grad gir insentiver til kostnadsbesparelser og belønner klinikker som klarer å holde pasientenes kostnader nede. | en_US |
