| dc.description.abstract | Hensikten med denne oppgaven er å skape bedre innsikt i hvordan styringssystemer brukes for å implementere en bærekraftsstrategi. Simons’ (1995) rammeverk Levers of Control beskriver hvordan bruken av fire styringsspaker må balanseres mot hverandre for å skape dynamiske spenninger for å sikre vellykket implementering og utvikling av strategi. Dette rammeverket har vi brukt som grunnlag for å studere hvordan Bymiljøetaten i Oslo kommune bruker styringssystemer for å implementere en sykkelstrategi. Denne har som mål å øke sykkelandelen av Oslos reiser til 25%, for å oppfylle visjonen om å skape en bærekraftig sykkelby.
Studien er gjennomført som en kvalitativ casestudie. Datagrunnlaget kommer fra intervjuer og dokumentstudier. Vi gjennomførte semi-strukturerte intervjuer med seks medarbeidere i mobilitetsdivisjonen i Bymiljøetaten for å forstå hvordan bruken av styringssystemet oppleves. Dokumentstudiene omfattet en bred gjennomgang av blant annet relevante styringsdokumenter for å forstå konteksten rundt styringssystemet.
Vi finner at det er innhold i alle de fire styringsspakene i styringssystemet til Bymiljøetaten, og disse brukes aktivt. Funnene våre viser at det er en uforholdsmessig skjevhet i vektleggingen av bruken. Trossystemet brukes sterkt gjennom tydelig kommunikasjon av visjoner, fokus på tillitsbasert styring og aktiv bruk av rekruttering som verktøy for å sikre overlappende interesser mellom medarbeiderne og strategien. Videre finner vi enda sterkere bruk av det diagnostiske systemet. Dette ser vi spesielt ved sterk styring og oppfølging på én resultatindikator som sier at det skal bygges 100 km sykkelvei i byrådsperioden. Dette tallet ble til som et valgkampløfte uten faglig involvering og er ikke mulig å påvirke. Dette bidrar til at det oppleves tvingende. I balansen mellom spakene vektlegges det diagnostiske sterkest. Den sterke diagnostiske oppfølgingen av resultatindikatoren bidrar til at det jobbes for å oppnå akkurat dette, men det går på bekostning av det overordnede målet for sykkelstrategien, om å øke andelen sykkelreiser til 25%. Denne skjevheten i vektingen av styringsspakene medfører en ubalanse mellom bruken av det muliggjørende og tvingende, i favør av det tvingende. Bedre balanse mellom styringsverktøyene hadde antagelig kunnet medføre en bedre implementering av sykkelstrategien.
Vi mener denne utredningen har bidratt til å gi en dypere forståelse for hvordan styringssystemer brukes og balanseres i Bymiljøetaten, og betydningen det har for implementering av sykkelstrategien. | en_US |
