Frisørbransjen i sakte endring?

Abstract

Denne utredningen gir et innblikk i hvordan norsk frisørbransje er organisert vertikalt, og peker på årsaker til hvorfor bransjen ikke består av bare store kjeder, men også en stor andel selvstendige frisørsalonger. Utredningen tar for seg hvordan frisørene vurderer de to hovedmodellene for drift. For å kunne sammenlikne de to måtene å drive frisørsalong på, er frisørkjeden Tango valgt ut som eksempel. Frisørbransjen vil kunne oppnå stordriftsfordeler ved å organisere seg i større kjeder, men selv om rapporter om frisørbransjen viser at andelen kjededrevne salonger øker, så er fortsatt andelen av selvstendige salonger over 60%. Underveis i utredningen vurderes fordelene og ulempene ved de to ulike driftsformene, og siden Tango opprinnelig benyttet franchising i sin drift ble fokuset ved kjededrift i utgangspunktet en franchisemodell. Gjennom intervjuene viste det seg at Tango som kjede hadde kjøpt opp egne salonger og gått vekk fra franchisekonseptet. Tango hadde også vært med på å opprette en egen innkjøpskjede kalt Vox Hair Concept AS, og er i dag største aksjonær i denne innkjøpskjeden. Ved å være en del av en kjede som Tango må frisørsalongene godta forskjellige vertikale bindinger, og de vil utad være en enhet. Innkjøpskjeder som Vox gir mulighet for innkjøpssamarbeid både i og utenfor kjeden, og selv om de ikke vil fremstå sammen som en enhet fra utsiden, så vil dette være et horisontalt samarbeid som også fører med seg stordriftsfordeler på produktinnkjøp for salongene. Det kom frem flere interessante sider ved hvordan bransjen fungerer, spesielt hvordan frisørene gjerne hadde personlige kundelister. Jeg sitter også igjen med et inntrykk av at frisørene ikke alltid er like godt informert om fordelene ved kjededrift, men fokuserer mest på ulempene. Det kan også synes som det er forholdsvis lett å starte opp sin egen salong ved hjelp av trofaste kunder og tilgang på et egnet lokale.