Koordinert adferd i banknæringen - Prissignalisering: et problem for samfunnet?

Abstract

I denne oppgaven ser vi nærmere på konkurransen i det norske boliglånsmarkedet. Vi velger å ha fokus på om det er karakteristika i næringen som fører til at bankene kan koordinere adferden og om prissignalisering er et problem for samfunnet. Det økonomiske begrepet koordinert adferd innebærer at to eller flere bedrifter inngår en avtale som har til hensikt å begrense konkurransen i markedet. Hvis bankene lykkes med å finne en slik tilpasning stilltiende, altså uten kontakt, vil det være lovlig i henhold til konkurranselovgivningen. Allikevel kan det lede til høyere priser sammenlignet med en situasjon der det er hard priskonkurranse. Norske bankers prissignalisering om fremtidige rentebetingelser i mediene kan føre til at aktørene lykkes med å finne en koordinert tilpasning i markedet. Det kan dempe konkurransen og være problematisk for samfunnet. Vi konkluderer med at banknæringens karakteristika gjør det mulig for bankene å koordinere adferden. Det begrunnes med bakgrunn i næringens høye inngangsbarrierer og gjennomsiktighet. Lav kundemobilitet fører til at en bank har incentiver til å sette høye priser for å tjene mer på de eksisterende kundene fremfor å ta markedsandeler. I tillegg er det forbundet en merkostnad ved å vokse som følge av kapitalkravene. Koordinerte rentebetingelser er uheldig for kundene på kort sikt. I et lengre perspektiv har dempet konkurranse en tvetydig effekt på bankenes stabilitet. Vi mener at det er mulig for bankene å koordinere adferden uten kontakt. En prisøkning fra en av de store bankene kan i seg selv fungere som en koordineringsmekanisme. Vår oppfatning er at prissignalisering i mediene ikke bidrar til at bankene finner frem til en koordinert tilpasning. Banknæringens prissignalisering representerer dermed ikke et problem for samfunnet.