Regnskapsmessig behandling av mer- og mindreuttak i petroleumsbransjen : er praksis forenlig med IFRS og NGAAP?

Abstract

Denne oppgaven omhandler regnskapsmessige problemstillinger knyttet til mer- og mindreuttak av petroleum. Disse uttaksdifferansene oppstår både som følger av måten oppstrømsvirksomheten i mange tilfeller er organisert, og som følger av praktiske sider ved produksjonen av petroleum. Problemstillingene aktualiseres blant annet i og med publiseringen av ny inntektsstandard innenfor IFRS – IFRS 15. Dessuten er sitasjonen per i dag slik at den gjeldende inntektsstandarden, IAS 18, er for generell til å kunne anvise hvilke(n) metode(r) som er å foretrekke for selskap som rapporterer etter IFRS. Dette antas å være årsaken til at praksis på området varierer betydelig innenfor både IFRS og NGAAP. Ulikhetene knytter seg både til klassifiseringen og målingen av mer- og mindreuttakene. I oppgaven presenteres de forhold som er særegne for petroleumsindustrien, og som fører til at mer – og mindreuttakene oppstår. Særlig organiseringen av oppstrømsvirksomhetene blir det fokusert på, og hva samarbeid om produksjon av petroleum innebærer i forhold til utgifter og kostnader så vel som salgsprosessen med tilhørende inntektsføring. Drøftelsen i oppgaven baseres primært på det konseptuelle rammeverket og veiledningshierarkiet for IFRS, og de grunnleggende regnskapsprinsippene for NGAAP. Som en del av oppgaven har vi kartlagt hvordan fordelingen av metoder for behandlingen av mer- og mindreuttak er blant selskapene som opererer på norsk sokkel. Det viser seg at over halvparten av selskapene bruker den metoden som omtales som salgsmetoden, mens resten av selskapene enten bruker en såkalt rettighetsmetode, eller en avart av disse to metodene. Hovedforskjellen mellom disse metodene går på hvorvidt selskapets resultat skal reflektere selskapets uttak av petroleum, eller om det skal reflektere selskapets andel av produksjonen fra partnerskapet. Vår drøfting av problemstillingen, både i forhold til IFRS og NGAAP, leder til en konklusjon om at praksisen innenfor begge regnskapsspråkene bør ensrettes. Metoden som da bør anvendes, basert på prinsippene og reglene i de to regnskapsspråkene, er en rettighetsmetode som reflekterer det enkelte selskaps andel av produksjonen i partnerskapet både på inntekts- og kostnadssiden.