Signalisering i markeder : når offentlig informasjonsutveksling blir konkurranseskadelig

Abstract

I de senere årene har man kunnet observere at konkurransemyndigheter, både nasjonale og internasjonale, i økende grad har rettet søkelyset mot markedsaktørers informasjonsutveksling i det offentlige. Bekymringen har vært at aktørene, gjennom informasjonsutvekslingen, har kunnet ”signalisere” sin fremtidige markedsatferd. I skarp motsetning til signalisering av produktkarakteristika ut mot konsumenter, angår dette utveksling av potensielt konkurransesensitiv informasjon, hvor konsekvensen kan være mindre hard konkurranse. Signalisering som fenomen har medført utfordringer, både for kontrollmyndigheter og markedsaktører. Særlig kan det se ut til å ha vært – og fortsetter å være – utfordrende for de involverte aktørene å forstå, samt formidle, hvorfor og når offentlig informasjonsutveksling er problematisk. Vår masterutredning har i denne sammenheng et ønske om å – både fra et juridisk og økonomisk perspektiv – gjøre rede for signalisering. I lys av oppgavens innledende deler, har vi forsøkt å knytte økonomisk teori opp mot de viktigste signaliseringssakene per i dag. Videre har vi reflektert over ulike implikasjoner for de involverte parter, herunder tilsynsmyndigheter og markedsaktører. Det er i dag en tydelig trend mot strengere praksis når det gjelder utveksling av informasjon i det offentlige. Vår utredning presenterer signalisering som et konkurransemessig problem, og hvordan det – på lik linje med eksplisitt samarbeid – kan påføre konsumentene store tap. Dette taler for en videreføring av denne praksisen. Samtidig er de økonomiske konsekvensene av offentlig informasjonsutveksling ofte tvetydige og utfordrende å fastslå. En rekke forhold knyttet til den aktuelle informasjonen og det aktuelle markedets struktur, vil kunne være med på å gjøre informasjonsutvekslingen mer, eller mindre, problematisk. Blant både praktikere og teoretikere foreligger det derfor en usikkerhet når det kommer til ”riktige” spilleregler. I tråd med at man observerer en strengere praksis rundt offentlig informasjonsutveksling, vil det dermed være et behov for tydelige retningslinjer – både for tilsynsmyndigheter og for de ulike markedsaktører.