| dc.description.abstract | Det nye fenomenet "delingsøkonomi" har i løpet av få år blitt en verdensomspennende milliardindustri. Delingsøkonomi omfatter privatpersoner som deler underutnyttede ressurser med hverandre via digitale plattformer utviklet av flernasjonale programvareselskaper. Disse nye forretningsmodellene skaper store inntekter som tilfaller både delingsselskaper og private aktører, men som dermed også byr på nye skatteutfordringer både på selskaps- og personnivå. Denne utredningen forsøker å avdekke i hvilken grad aktørene i delingsøkonomien betaler skatt. Det vil vi gjøre gjennom en analyse av selskapene Uber og Airbnb, som formidler henholdsvis bil- og husdelingstjenester.
Utredningen avdekker at verken Uber eller Airbnb er skattepliktige til Norge for delingsaktiviteter som utføres i Norge. Betalinger for norske Uber-reiser og Airbnb-opphold sendes direkte til selskapenes europeiske hovedkontorer i Nederland og Irland. Selskapene har begrenset fysisk tilstedeværelse i Norge, noe som gjør at Norge ikke har beskatningsrett på inntektene. Vi avdekker videre at selskapene trolig betaler selskapsskatt i liten grad, også utenfor Norge. Årsaken er at selskapenes globale strukturer muliggjør overskuddsflytting fra høyskatteland til skatteparadisene Bermuda og Jersey, gjennom royalties, skatteminimerende internprising og utnyttelse av smutthull i det internasjonale skattesystemet.
Våre funn tilsier at den største utfordringen for Norge er beskatning av de private aktørene. Uber-sjåfører og Airbnb-verter kan potensielt tjene store summer gjennom delingstjenestene uten å utløse skatteplikt. De private aktørene som mottar skattepliktig inntekt, er selv ansvarlige for å oppgi inntekten til skattemyndighetene. Norske skattemyndigheter har imidlertid svært liten mulighet til å identifisere og kontrollere inntekter opptjent gjennom Uber og Airbnb, og sannsynligheten for å oppdage skatteunndragelse er dermed minimal. Dette fører trolig til et stort etterlevelsesproblem. De private aktørene betaler også merverdiavgift i liten grad. Det ser dermed ut til at det kun er merverdiavgift fra selskapene, en relativt beskjeden sum, som gir Norge skatteinntekter fra delingsaktivitetene.
Vi konkluderer med at de nye forretningsmodellene i delingsøkonomien ligger et skritt foran skatteregelverket. Implikasjonen er at det i liten grad genereres skatter og avgifter, verken på selskaps- eller personnivå. Ettersom inntektsstrømmene går på tvers av landegrenser, fører det til økt behov for internasjonalt samarbeid når det gjelder beskatning av både delingsselskaper og private aktører. | nb_NO |
