Bidrar samdrift og samlokalisering til bærekraftig verdiskaping? En studie av samdrift, samlokalisering og bærekraft i oppdrett av laks og regnbueørret i Norge
Abstract
Formålet med denne studien er å bidra med innsikt til motivasjonsgrunnlaget for samdrift og
samlokalisering blant mindre aktører i oppdrettsnæringen, og hvordan disse samarbeidsformene
kan bidra til bærekraftig verdiskaping. Studiens funn er basert på semi-strukturerte
dybdeintervju med aktører som er tilknyttet samdrift eller samlokalisering, i tillegg til
sekundærkilder som belyser regulering av oppdrettsnæringen og særtrekk ved de to
samarbeidsformene.
Studien finner at lønnsomhet, redusert risiko og tilgang til lokaliteter utgjør sentrale drivere for
å inngå samdrift eller samlokalisering. I tillegg finner vi at lokal forankring og familiært
eierskap er særskilte motivasjonsfaktorer for mindre aktører i næringen, som kan være styrende
for både valg av samdrift og samlokalisering som samarbeidsform, samt organisering av
samarbeidet.
Studien avdekker også en rekke kritiske faktorer for suksess ved styring av samdrift og
samlokalisering. Her finner vi blant annet at vellykket styring av samarbeidet er betegnet av
kjemi og tillit mellom partene, med positive synergier for effektiv koordinering,
kommunikasjon og samarbeidsrettet atferd gjennom samarbeidets livssyklus.
Når det gjelder bærekraftig verdiskaping, er myndighetenes rolle som regulerende aktør
avgjørende for at økt verdiskaping i næringen er i tråd med mål for bærekraftig utvikling.
Innenfor rammene av regulering, finner studien at oppdretternes fremste formål er å
optimalisere produksjon og økonomisk verdiskaping. Samdrift og samlokalisering kan bidra ti
bærekraftig verdiskaping ved optimalisering av MTB-utnyttelse og samarbeid om sonestruktur
for å øke fiskehelse og fiskevelferd.
På denne måten er samdrift og samlokalisering først og fremst samarbeidsformer som bidrar til
økt verdiskaping, mens regulering av oppdrettsnæringen tilrettelegger for at dette kan skje på
en bærekraftig måte.