| dc.description.abstract | Denne masterutredningen har som formål å kvantifisere den langsiktige formueseffekten
av reduksjonen i arveavgift fra reformen i 2009. Selv om arveavgiften hadde som hensikt å
virke omfordelende og forhindre formuesakkumulasjon, var den likevel upopulær og ble
beskylt for å i hovedsak treffe den delen av befolkningen som ikke hadde ressurser til å
omgå den.
Analysens datagrunnlag er tilgjengeliggjort gjennom tjenesten Microdata fra Statistisk
sentralbyrå og Norsk senter for dataforskning. Utvalget for analysen består av individer
som mottok arv i enten 2008 eller 2009, i forbindelse med dødsfall av forelder. Vi estimerer
en tiltakseffekt med en Forskjell-i-forskjell-regresjon på paneldata fra 2005 til 2019, hvor
vi justerer for individ- og tidsfaste effekter.
Våre resultater viser at de som arvet etter reformen, hadde over 10 prosent høyere formue
hele 10 år senere. I henhold til eksisterende litteratur om ulikhetseffekter ved arv, kan dette
resultatet implisere økt formuesulikhet mellom arvtakere og ikke-arvtakere (Szydlik, 2004;
Elinder et al., 2018). Vi fant imidlertid ikke tilstrekkelig bevis for å hevde signifikant ulik
effekt av reformen mellom mindre delutvalg, selektert på alder og formuesnivå. Resultatene
indikerte likevel at arveavgiftsreformen hadde størst innvirkning på formuesnivået til de
eldste og de med lavest formue i utvalget. Vi finner også en svak reduksjon i ulikhet i
formue innad hos arvtakere som følge av arveavgiftsreformen. Denne er likevel så liten
at det er vanskelig å hevde at den skal kunne si noe om ulikhetsniväet i formue for den
øvrige befolkningen.
Oppgavens funn bidrar til et bredere kunnskapsgrunnlag om konsekvensene av denne
skattepolitiske endringen. I et økonomisk klima hvor formuesulikheten øker og betydningen
av arv er predikert til å stige, er dette aktuell innsikt for at politikere og beslutningstakere
kan ta kunnskapsbaserte vurderinger av arveavgiftens relevans i dag og tiden fremover. | en_US |
