Skyldig til det motsatte er bevist : Når rekkefølgen skiller skyld fra uskyld

Abstract

Denne utredningen er en tverrfaglig teoretisk analyse som drøfter hvorvidt straffeprosessreglene utgjør en valgarkitektur som legger til rette for uskyldspresumsjonen. For å vurdere dette betraktes straffeprosessreglene som en valgarkitektur for domfellelse. Og vurderingen som skal analyseres, er skyldspørsmålet i straffesaker. Nyvinningen som denne oppgaven kommer med er, i norsk sammenheng, å bruke beslutningsteori til å vurdere om denne arkitekturen er egnet til å sørge for at dommeren oppfatter tiltalte som uskyldig til det motsatte er bevist. Uskyldspresumsjonen krever at dommeren er forutinntatt om at tiltalte er uskyldig når bevisfremleggelsen starter. Utgangspunktet for bevisvurderingen bør da være tiltaltes frifinnende fortelling. Straffeprosessreglene skal da legge til rette for antakelsen om uskyld under saksforberedelsene, og ivareta dette utgangspunktet under selve bevisfremleggelsen. På denne måten sikrer man at aktors jobb under hovedforhandlingene er å bevise tiltaltes skyld, og hindre at forsvarer må bevise tiltaltes uskyld. Utredningen kommer imidlertid frem til at straffeprosessreglene øker sjansen for at dommeren blir forutinntatt om tiltaltes skyld. Før bevisfremleggelsen starter, blir dommeren systematisk presentert for den fellende fortellingen før den frifinnende, jf. strpl. §§262 og 265. Videre blir den fellende fortellingen repetert: under påtalemyndighetens begjæring, opplesning av tiltalebeslutning og aktors innledende foredrag, jf. §§262 og §289 ( 1) og (2). Rekkefølge- og gjentakelses-effekten øker sjansen for at den fellende fortellingen blir trodd fremfor den frifinnende, hvilket kan skape en forutinntatthet hos dommeren. Under selve bevisfremleggelsen kommer utredningen frem til at straffeprosessreglene kan forsterke fremfor å avhjelpe forutinntattheten. Hovedregelen er at fornærmede skal forklare seg før tiltalte i de mest alvorlige straffesakene, jf. §289 a), samt at aktor skal legge frem bevis før forsvarer, jf. §291. Man risikerer da at rekkefølgeeffektene forsterker, fremfor å forhindre antakelsen om tiltaltes skyld. For å sørge for at straffeprosessreglene legger til rette for uskyldspresumsjonen, kommer utredningen med forslag om å gjøre endringer i begjæringen påtalemyndigheten sender til dommeren under saksforberedelsene. Endringen innebærer å starte utredningen med å gjøre rede for tiltaltes frifinnende forklaring, og komme med en bevisoppgave som støtter denne forklaringen. Det er ikke før etter at tiltaltes forklaring er godtgjort, at begjæringen presenterer tiltalebeslutningen med tilhørende bevisoppgave. Utredningen foreslår videre å bytte om på hovedreglene under bevisfremleggelsen til: at tiltale bør forklare seg før fornærmede, og at forsvarer legger frem bevis før aktor.