| dc.description.abstract | I dag står metallurgisk industri for en betydelig del av Norges totale klimagassutslipp. Det er
dermed et økende behov for å utforske bærekraftige alternativer til fossilt kull for å nå
klimamålene. I denne sammenheng betraktes biokarbon som en lovende løsning. Biokarbon
representerer et relativt nytt produkt med unike egenskaper, og kan fremstå som fremmed i en
industri som tradisjonelt har benyttet seg av kull i sine smelteprosesser over en lang tidsperiode.
Hensikten med denne avhandlingen er derfor å bidra med verdifull kunnskap som kan brukes til å
legge til rette for en overgang til biokarbon gjennom to sentrale mål.
Det første målet er å utvikle en forståelse av de mest sentrale mulighetene og barrierene knyttet til
implementeringen av biokarbon. Dette oppnås ved å bruke PESTEL-rammeverket for og analysere
de eksterne drivkreftene. Analysen indikerer at myndighetene viser et økt engasjement for en
overgang til biokarbon ved å etablere strategier og tilby subsidier. Likevel, grunnet biokarbon sin
høye produksjonskostnad sammenlignet med fossilt kull, regnes ikke produktet som lønnsomt for
øyeblikket. Dette fremkommer i avhandlingens andre analyse, Lønnsomhetstreet, hvor det
kartlegges at aktørene i den metallurgisk industri ikke er villig til å betale mer for biokarbon enn
prisen på fossilt kull inkludert karbonavgifter. Av denne grunn er det nødvendig med statlige tiltak
frem til kostnadene ved biokarbonproduksjon synker eller prisen på karbon stiger.
Det andre målet er derfor å undersøke hvordan differansekontrakter kan brukes av myndighetene
for å minimere barrierer og akselerere overgangen til biokarbon. Selv om det er usikkerhet om
bruk av differansekontrakter er det mest effektive virkemiddelet, antyder funnene at de kan øke
insentiver for investeringer i biokarbon. Differansekontrakter kan føre til tidligere produksjon og
anvendelse av biokarbon, noe som vil styrke dens konkurranseevne overfor fossile alternativer
raskere enn forventet. | en_US |
