Pengepolitikk - hensynet til valutakursen : studie av Norge fra 1990 - 2006

Abstract

Denne oppgaven omhandler pengepolitikk, med særlig vekt på hvordan valutakursutviklingen kan ivaretas, og hvilke effekter den vil ha på økonomien. Fokuset er på Norge. For en liten, åpen økonomi som den norske har valutakursen betydelig innvirkning på inflasjonsutviklingen. Effekten på produksjonsutviklingen er også av betydning, men sannsynligvis er effekten på inflasjonsutviklingen sterkere, hovedsaklig grunnet at K-sektor utgjør en forholdsvis liten andel av BNP. Dermed blir hensynet til valutakursen viktig for å nå pengepolitikkens langsiktige mål om prisstabilitet. Valutakursen påvirker inflasjonen både gjennom importert prisvekst, samt gjennom andrerundeeffekter på konkurranseutsatt industri. Valutakursen tenderer generelt sett mot å styrke seg ved høyt aktivitetsnivå i økonomien. Dette kan i så fall virke dempende på en inflasjon som trolig er høyere enn ønskelig. Altså kan valutakursen virke dempende på inflasjonsvariabiliteten ved valutakursbevegelser som ikke er for store, og som samtidig beveger seg noenlunde forutsigbart i forhold til aktivitetsnivået i økonomien. En slik buffereffekt fra valutakursen kan også være tilstede for produksjonsutviklingen, men sannsynligvis i mindre omfang enn ved inflasjonsutviklingen. Årsaken er at sammenhengen mellom valutakurs og produksjon ser ut til å være svakere enn sammenhengen mellom valutakurs og inflasjon. Selv om valutakursbevegelser kan virke positivt på den økonomiske stabiliteten, kan også det motsatte være tilfelle. En valutakurs som beveger som langt unna hva som er gitt av fundamentale forhold kan virke destabiliserende på økonomien. Særlig ser dette ut til å være tilfelle for prisstabiliteten. I tillegg kan muligens en særlig sterk valutakurs bidra til uønsket nedbygging av K-sektor. Valutakursen er altså avgjørende for prisutviklingen i en økonomi som den norske, men likevel lar den seg vanskelig finstyre. Innføring av et inflasjonsmål i 2001 brøt med en langvarig tradisjon hvor pengepolitikken primært var innrettet mot stabilitet i valutakursen. Etter 1996 viste det seg svært vanskelig å styre valutakursen, delvis grunnet utviklingen i internasjonale finansmarkeder, samt at valutakursen ikke lenger ga signaler tilbake til lønnsdannelsen og budsjettpolitikken når presset i arbeidsmarkedet tiltok.