Garanterte spareprodukter: “Nærmere hele sannheten?”
Abstract
Denne utredningen baserer seg på rettsaken mellom Ivar Petter Røeggen og DnB Nor. Der
Røeggen tapte 266 167 kroner på å følge bankens råd om og lånefinansiere en investering i to
av DnB Nors garanterte spareprodukter. I den forbindelse gjennomgås tidligere analyser av
garanterte spareprodukter, der enkelte benyttes som bevisføring i den pågående rettsaken. Her
presenteres materiale som taler både i forsvar, og mot den saksøkte part, DnB Nor.
Selve prinsippet med garanterte spareprodukter synes å være en god ide. Der man mottar en
meget gunstig rente på innskuddet som sikrer garantibeløpet. Finansnæringen ser derimot ut
til å ha ”besudlet” produktene med skjulte gebyrer og dårlige betingelser som begrenser
potensialet for avkastning på opsjonselementet. Det kan derfor virke som at garanterte
spareprodukter som ide har fått et noe ufortjent rykte. Allikevel taler mye for at garanterte
spareprodukter aldri skulle vært tilgjengelige med lånt kapital, særlig under de gjeldende
betingelsene. Med høy kredittpremie og skjulte kostnader var sannsynligheten stor for at
investeringene skulle ende i et tap for kundene ved lånefinansiering.
Det er derfor et stort dilemma at de institusjonene som solgte garanterte spareprodukter, økte
sin inntjening betraktelig dersom produktene ble finansiert med lån fra deres egen virksomhet.
Per 15. Juni 2010 har det ikke blitt offentliggjort en dom i rettsaken.