Garanterte spareprodukter: “Nærmere hele sannheten?”

Abstract

Denne utredningen baserer seg på rettsaken mellom Ivar Petter Røeggen og DnB Nor. Der Røeggen tapte 266 167 kroner på å følge bankens råd om og lånefinansiere en investering i to av DnB Nors garanterte spareprodukter. I den forbindelse gjennomgås tidligere analyser av garanterte spareprodukter, der enkelte benyttes som bevisføring i den pågående rettsaken. Her presenteres materiale som taler både i forsvar, og mot den saksøkte part, DnB Nor. Selve prinsippet med garanterte spareprodukter synes å være en god ide. Der man mottar en meget gunstig rente på innskuddet som sikrer garantibeløpet. Finansnæringen ser derimot ut til å ha ”besudlet” produktene med skjulte gebyrer og dårlige betingelser som begrenser potensialet for avkastning på opsjonselementet. Det kan derfor virke som at garanterte spareprodukter som ide har fått et noe ufortjent rykte. Allikevel taler mye for at garanterte spareprodukter aldri skulle vært tilgjengelige med lånt kapital, særlig under de gjeldende betingelsene. Med høy kredittpremie og skjulte kostnader var sannsynligheten stor for at investeringene skulle ende i et tap for kundene ved lånefinansiering. Det er derfor et stort dilemma at de institusjonene som solgte garanterte spareprodukter, økte sin inntjening betraktelig dersom produktene ble finansiert med lån fra deres egen virksomhet. Per 15. Juni 2010 har det ikke blitt offentliggjort en dom i rettsaken.