| dc.description.abstract | I denne utredningen analyserer vi pensjonskontrakter som gir en årlig rentegaranti, og vi tar utgangspunkt i en tidligere studie av Døskeland og Nordahl fra 2006. For en kunde med konstant relativ risikoaversjon som i Mertons porteføljeproblem vil ikke kontraktene være en del av ens optimale portefølje. Jo høyere garantien er, jo lavere vil forventet avkastning og nytte av kontrakten være for kunden. Vi viser også at pensjonskontraktene gir en subsidieringseffekt mellom generasjoner når en andel av overskuddsavkastningen utover garantien går til bufferoppbygging. På den måten kan kontraktene være en del av den optimale porteføljen til senere generasjoner.
Garantielementet i kontaktene gjør at det oppstår en interessekonflikt mellom selskapets kunder og eiere. Kundene ønsker en god langsiktig avkastning, mens eierne er opptatt av å beskytte sin egenkapital på kort sikt i år med svak avkastning. | en |
