Opplysninger om revisors bruk av vesentlighet i revisjonen: en analyse av vesentlighetsopplysningene i revisjonsberetningene til de største selskapene på London Stock Exchange
Abstract
I de siste årene har revisjonsberetningens standardiserte format vært gjenstand for stadig
sterkere kritikk, blant annet fordi revisor gir svært lite opplysninger i beretningen om
innholdet i den utførte revisjonen. Både brukerne av det reviderte regnskapet,
reguleringsmyndigheter og standardsettere (EU, IAASB, ASB og PCAOB) har tatt til orde
for endringer av innholdet i revisjonsberetningen.
I Storbritannia og Irland førte dette til at det allerede høsten 2012 ble innført et sett med nye
krav i ISA 700 (UK & Ireland) for innholdet i revisjonsberetningen. Denne nye «utvidede
revisjonsberetningen» har blant annet et krav om at revisor skal opplyse om hvordan
vesentlighetskonseptet ble anvendt i revisjonen. Praktiseringen av og erfaringene med dette
opplysningskravet følges med stor interesse av brukerne av regnskapet og
reguleringsmyndighetene.
Denne masterutredningen forklarer først vesentlighetskonseptets rolle og bruk i revisjon, og
innholdet i opplysningskravet om vesentlighet i revisjonsberetning i Storbritannia og Irland.
Deretter presenterer utredningen en undersøkelse av vesentlighetsopplysningene i
revisjonsberetningene fra høsten 2014 til sommeren 2015. Undersøkelsen omfatter
revisjonsberetningene til 100 av de største selskapene på London Stock Exchange.
Undersøkelsen viser at det er betydelige forskjeller mellom selskapene i tilnærmingen til og
innhold i vesentlighetsopplysningene i revisjonsberetningen. For eksempel er EY det eneste
revisjonsselskap som systematisk opplyser om arbeidsvesentlighet. Undersøkelsen viser
interessant endringer i forhold til det første året etter innføringen av de nye
opplysningskravene. Omfanget av begrunnelse for valg av referanseverdi for fastsettelse av
vesentlighet viser en klar økning, og dette er spesielt framtredende for beretninger fra PwC.
Ikke overraskende er utbredelsen av opplysninger om sammenligningstall for fjorårets
vesentlighetsgrense større i det andre året utvidede beretninger forelå.
Samtidig viser undersøkelsen at det også er mange fellestrekk i rapporteringen mellom
revisjonsselskapene. Opplysninger om referanseverdi med tilhørende prosentsats for
fastsettelse av totalvesentlighet framstår som en allment akseptert praksis. Dette gjelder også
for opplysninger om grensen for klart ubetydelig feilinformasjon.
Undersøkelsen viser at 5 prosent av resultat før skatt er klart mest brukt for å beregne en
vesentlighetsgrense for regnskapet totalt sett, men det er også noen systematiske forskjeller
mellom revisjonsselskapene i beregningen av totalvesentlighetsgrensen.
Det er et klart forbedringspotensial i kvaliteten på informasjonen om begrunnelsene for valg
av referanseverdi. Denne framstår, med noen få unntak, svært standardisert og ofte lite
relevant.