Regnskapsmessig behandling av finansielle instrumenter etter IFRS : en empirisk studie av regnskapspraksis

Abstract

Temaet regnskapsmessig behandling av finansielle instrumenter har blitt aktualisert gjennom overgangen til en ny regnskapsstandard – IFRS 9 finansielle instrumenter. Den gjeldende standarden, IAS 39 finansielle instrumenter: Innregning og måling, har blitt kritisert for å være for regelbasert og komplisert for praktisk anvendelse. Det har derfor vært et mål for det standardsettende organet IASB å utforme en standard som er mer prinsippbasert, og som imøteser de problemområdene IAS 39 er blitt kritisert for. Denne masterutredningen tar for seg den generelle rapporteringen av finansielle instrumenter etter IAS 39, og vurderer hvilke implikasjoner bytte av regnskapsstandard vil kunne få. Dette gjennomføres rundt de tre hovedtemaene klassifisering og måling, nedskrivning og sikringsbokføring, hvor de største endringene i forbindelse med innføringen av IFRS 9 vil inntreffe. For å belyse de ulike sidene ved den generelle rapporteringen av finansielle instrumenter vurderes de ulike temaene i lys av det konseptuelle rammeverket til IASB. Det er vår oppfatning, basert på litteratur og de konkrete bestemmelsene i standarden, at IAS 39 gjennomgående er lite prinsippbasert, og dermed ikke i tråd med det konseptuelle utgangspunktet. Videre anser vi at IFRS 9 ivaretar en prinsippbasert tilnærming i større grad. I utredningens empiriske del undersøkes selskapene på OBXI-indeksen med henblikk på de tre overnevnte temaene. Kartleggingen baseres på en deskriptiv analyse av selskapenes årsrapporter fra 2014. Vi finner at den dominerende kategorien for finansielle eiendeler er «utlån og fordringer», mens det for finansielle forpliktelser er «andre forpliktelser» som er klart størst. Av dette følger det at målingen av finansielle instrumenter generelt gjøres til amortisert kost. De største forskjellene på størrelses- og bransjenivå er bruk av virkelig verdiopsjon, samt i hvor stor grad selskapene holder finansielle derivater. Videre viser kartleggingen at nedskrivningen av finansielle eiendeler forekommer i størst grad i kategorien «utlån og fordringer». I tillegg blir det avdekket at få selskap foretar nedskrivninger i de øvrige eiendelskategoriene. Avslutningsvis finner vi at sikringsbokføring anvendes av om lag halvparten av selskapene i utvalget, og at blant dem som holder derivater for risikomoderering er det en relativt lav andel som sikringsbokføres. Det er vår oppfatning at dette i stor grad kan tilskrives et stringent regelverk i IAS 39.