Vis enkel innførsel

dc.contributor.advisorKlovland, Jan Tore
dc.contributor.authorPedersen, Lars Håkon
dc.contributor.authorPettersen, Henrik Sandanger
dc.date.accessioned2017-09-06T07:35:09Z
dc.date.available2017-09-06T07:35:09Z
dc.date.issued2017
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/2453287
dc.description.abstractFormålet med denne masterutredningen er å identifisere hvilke faktorer som har drevet risikopåslaget i tremåneders interbankrenter i perioden 2007-2016. Vårt hovedfokus er å identifisere driverne av risikopåslaget i den norske interbankrenten Nibor. Den norske interbankrenten Nibor er ment å gjenspeile kostnaden for et usikret utlån i norske kroner til aktive banker i det norske pengemarkedet. I motsetning til mange andre interbankrenter, er Nibor i praksis en valutaswaprente. Den kan dermed avledes av renten på tilsvarende lån i amerikanske dollar og differansen mellom rentene implisitt i terminmarkedet for valuta. Før finanskrisen la Nibor-bankene til grunn USD Libor for sine kvoteringer av norske interbankrenter. Etter finanskrisen kan det imidlertid vises at Nibor-bankene legger til grunn en dollar-rente som ligger nærmere den europeiske dollar-renten Kliem. Den norske interbankrenten Nibor påvirkes derfor både av nasjonale og internasjonale forhold. Risikopåslaget i Kliem-renten, og den relative likviditetssituasjonen mellom amerikanske dollar og norske kroner, danner derfor et naturlig utgangspunkt for den empiriske analysen. For å kunne identifisere drivere av risikopåslaget i tremåneders Nibor benytter vi oss av tidsserieanalyser. Vi gjennomfører regresjonsanalyser i fem ulike modeller. Resultatene fra vår empiriske analyse antyder at Kliem-påslaget og OIS-basisen mellom dollar og kroner, i henhold til teorien, forklarer svært mye av variasjonen i Nibor-påslaget. Videre finner vi at Nibor-bankene står overfor et ekstrapåslag relativt til europeiske banker. Vi sammenligner den rene svenske interbankrenten Stibor, med valutaswaprenten Nibor. Her finner vi som forventet at Stibor i mindre grad kan forklares gjennom en valutaswappet dollarrente. Videre finner vi at nivået på strukturell likviditet i det norske banksystemet er med på å drive risikopåslaget i Nibor. Nivået på banksystemets totale likviditet har til sammenligning ingen effekt etter at Norges Banks nye likviditetssystem ble innført i oktober 2011. I perioden etter finanskrisen iverksatte ECB og FED tiltak for å øke aktivitetsnivået i økonomien. Resultatene indikerer at kvantitative lettelser fra ECB har drevet risikopåslaget i Nibor gjennom et økt påslag i Kliem-renten. Fra 2014 har økt pris på kortsiktig bankfinansiering i dollar, som en følge av nye reguleringer i amerikanske pengemarkedsfond, resultert i et høyere Nibor-påslag.nb_NO
dc.language.isonobnb_NO
dc.subjectfinansiell økonominb_NO
dc.titleHva driver risikopåslaget i tremåneders Nibor? : en empirisk analyse av perioden 2007-2016nb_NO
dc.typeMaster thesisnb_NO
dc.description.localcodenhhmasnb_NO


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel