Pengepolitikk og boligpriser : en analyse av styringsrentens påvirkning på boligprisutvikling og bidrag til finansiell stabilitet

Abstract

Denne oppgaven tar for seg sammenhengen mellom pengepolitikk og utvikling i boligpriser de siste 20 årene. Pengepolitikk og karakteristikker ved boligmarkedet i Norge sammenlignes med Tyskland, Spania, Storbritannia og USA for å øke forståelsen av mekanismer som påvirker finansiell stabilitet gjennom boligprisutvikling og gjeldsoppbygning. Landene i utvalget har nokså like pengepolitiske regler, men boligmarkedet preges av ulike økonomiske rammebetingelser og offentlige reguleringer, og har til dels hatt ulik prisutvikling i perioden. Vekst i boligpriser og husholdningers gjeld har vært svært høy i Norge de siste 20 årene, spesielt i de store byene. I samme periode har rentene blitt kraftig redusert, og styringsrenten er nå på et rekordlavt nivå. Gjeld som prosent av disponibel inntekt er nesten dobbelt så høy i Norge i dag som den var i flere av landene som ble hardt rammet av boligpriskrakk under finanskrisen. Dette er en bekymringsverdig utvikling, både fordi en renteøkning kan øke husholdningers kostnader betydelig, og fordi veksten til dels virker å være spekulasjonsdrevet, noe som kan føre til en forsterkning av en eventuell nedgang i priser dersom forventninger skulle snu. Pengepolitikken bør dermed ta hensyn til finansiell stabilitet ved fastsettelse av styringsrenten. Vi bruker Taylor-regelen som en referanse for å vurdere hvorvidt landene har ført en for ekspansiv eller kontraktiv pengepolitikk i perioden. Dette ses opp mot boligprisutviklingen i landet. Funnene viser at landene som opplevde boligpriskrakk under finanskrisen hadde systematisk lave renter sammenlignet med beregnede Taylor-renter i forkant av finanskrisen. Vi argumenterer for at dette synes å være en årsak til overoppheting av boligmarkedet. Selv om økonomiene har begynt å komme seg etter finanskrisen, har alle landene lavere styringsrenter enn noen gang før. Samtidig har veksten i boligmarkedet tatt seg opp i de fleste land. De faktiske rentene avviker fra de teoretiske, som ikke viser samme utvikling. Ved å benytte flytende nøytralrenter i stedet for en standardisert rente i Taylor-regelen, er avviket mellom faktisk og teoretisk styringsrente mye lavere. Likevel ser man fortsatt tendenser til en mer ekspansiv pengepolitikk enn teoretisk rente gir grunnlag for.