Arbeidsmarkedsintegrering av flyktninger : midlertidig arbeidstillatelse som virkemiddel

Abstract

Etter flyktningkrisen i 2015 har det vært et sterkt fokus på innvandrings- og integreringspolitikk i Norge. Her har arbeidsmarkedsintegrering av flyktninger stått sentralt, debatten dreier seg om hvordan flyktninger raskest mulig kan delta i norsk arbeidsliv. Ettersom arbeidsmarkedsintegrering av flyktninger er et sammensatt og komplisert tema, har vi valgt å studere et av de konkrete tiltakene som potensielt kan fremme slik integrering. Midlertidig arbeidstillatelse for asylsøkere har vært et omdiskutert virkemiddel, og en lovendring i 2009 reduserte mulighetene asylsøkere har til å arbeide under mottaksoppholdet, særlig gjennom et kvalifiserende ID-krav. Gjennom en kvalitativ tilnærming, der vi har intervjuet asylsøkere, flyktninger og et sammensatt utvalg av ressurspersoner på mottaks- og integreringsfeltet, har vi undersøkt hvordan midlertidig arbeidstillatelse kan påvirke arbeidsmarkedsintegrering av flyktninger. Vi har i stor grad benyttet Ager og Strangs konseptuelle rammeverk for integrering for å identifisere disse effektene. Studien undersøker hvilke effekter midlertidig arbeidstillatelse kan ha på den enkelte asylsøker, samt hvilke konsekvenser økt bruk av midlertidige arbeidstillatelser kan ha på norsk økonomi. Våre funn viser at midlertidig arbeidstillatelse vil kunne øke arbeidsmarkedsintegreringen av flyktninger. Dette skjer i hovedsak gjennom økt språk- og kulturkunnskap og gjennom sosiale broer mellom asylsøker og innfødte. Denne effekten kommer ikke bare til syne for asylsøkere som har arbeidet under asyloppholdet, men også for asylsøkere som kun har arbeidstillatelsen. Selve muligheten til å arbeide skaper en arena for aktivisering, motivasjon og interaksjon i lokalmiljøet, hvilket kan medføre integreringsgevinster både i arbeidsmarkedet og i samfunnet generelt. Videre ser vi at midlertidig arbeidstillatelse kan gi samfunnsøkonomiske gevinster, gjennom bedret helse, frafall av svart arbeid og reduksjon i stønader. Vi ser også at ID-kravet av 2009 i svært liten grad fungerer etter hensikten, og at regjeringen således har implementert og opprettholdt en lov som ikke effektivt adresserer sitt formål. Våre funn viser at kostnadene tilknyttet økt innvilgelse av slike tillatelser er beskjedne, og at disse primært knytter seg til administrasjonskostnader. Vi konkluderer således med at den samfunnsøkonomiske nytten av tiltaket langt overstiger kostnadene. Vår anbefaling er derfor at myndighetene lemper på vilkårene for midlertidig arbeidstillatelse for asylsøkere.