| dc.description.abstract | Hovedmålet med strategilitteraturen er å beskrive hvorfor enkelte bedrifter presterer bedre
enn andre. En vanlig måte å undersøke dette på er at man tar utgangspunkt i en bedrift som
har en konkurransefordel, og prøver å forklare hvilke ressurser som muliggjør denne
forhøyede prestasjonen. Tanken er at ettersom en bedrift har en konkurransefordel må den
besitte egenskaper som gjør det mulig å prestere bedre enn konkurrentene. Denne slutningen
utelukker dog en annen sentral mulighet, nemlig flaks. Risikoen for at en konkurransefordel
har oppstått som følge av ren flaks reduseres ved at fordelen må være vedvarende, men det
finnes veldig lite dokumentasjon som beskriver hvor lenge en konkurransefordel må eksistere
før man kaller den vedvarende. Det ser ut til å ha vært en generell tendens til å undervurdere
hvor stor rolle flaks faktisk kan spille i forklaringen av konkurransefordeler, noe som har
medført at en rekke case studier av såkalte “high performers” som senere har vist seg å være
falske positive.
Målet med oppgaven er å presentere en metode for å teste sannsynligheten for å feilaktig
vurdere en bedrift til å ha “superior capabilities”, undersøke hvordan Norske bedrifter holder
opp mot denne testen, samt utarbeide en liste over bedrifter som har bestått testen og som
dermed har en lav sannsynlighet for å være en falsk positiv.
Oppgaven tar utgangspunkt i regnskapsdata (Berner et al, 2015) fra alle norske bedrifter, og
har sammenlignet fordelingen av resultater med hva man kan forvente å finne ved tilfeldig
fordeling. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av en Markov-kjede gjennom Stata 14.
Analysen konkluderer fordelingen av konkurransefordel avviker betydelig fra hva man kan
forvente å finne ved tilfeldig fordeling, noe som bekrefter at individuelle karakteristikker
spiller en rolle ved forklaring av vedvarende konkurransefordeler. Videre presenteres det en
liste som kan være veiledende for utvalg til casestudier for fremtidige forskere. | nb_NO |
