Privat kapital som virkemiddel for en sterkere filmbransje : en empirisk studie av finansieringsstrukturen i den norske filmbransjen
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2560899Utgivelsesdato
2018Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Master Thesis [4380]
Sammendrag
Formålet med denne utredningen er å undersøke hvilken virkning privat kapital har på kvalitet
og publikumsoppslutning for norsk film. Staten har lenge vært en viktig finansiell bidragsyter
i norske filmproduksjoner, men i tiden fremover ønsker regjeringen å øke avstanden til bransjen
ved å stimulere til mer private investeringer. Stortingsmeldingen En framtidsrettet filmpolitikk
(2015), argumenterer for at disse virkemidlene vil styrke kunsten, og sikre en mer økonomisk
bærekraftig bransje.
Ved hjelp av empirisk data fra alle norske spillefilmer mellom 2008 og 2016, analyserer vi
hvordan andelen privat kapital i finansieringen påvirker en rekke resultatmål. For å øke forståelsen
av våre funn, anvender vi teori fra finans- og strategifaget, om hvordan finansiell kapital
kan være en signifikant faktor for bedriftens prestasjoner i produktmarkedet.
Våre funn viser at kvaliteten til norskprodusert film blir påvirket negativt når den private finansieringen
øker. Funnene viser også at kvalitet er positivt relatert til filmenes besøkstall på kino
– spesielt i utenlandsmarkedet. Dette taler for at det er en indirekte link mellom filmenes finansieringsstruktur
og resultatene de oppnår i kinomarkedet. Effektene vedvarer selv når vi
kontrollerer for en rekke andre faktorer, som størrelse på totalbudsjett, markedsføring, sjanger,
konkurranseklima og produksjonsselskap. Disse resultatene er i direkte uoverensstemmelse
med argumentasjonen fra stortingsmeldingen i 2015, som peker på at privat finansiering vil
bidra til å heve kvalitet, og sikre solid publikumsoppslutning for norsk film.
Med bakgrunn i agentteori, argumenterer vi for at interesseforholdet mellom produsent og den
offentlige kapitaleieren, er i relativt større overensstemmelse, enn mellom produsent og privat
investor. Dette kan i tur gi de kunstfaglige lederne i prosjektet mer autonomi i jobben, som i
denne utredningen blir pekt på som en mulig underliggende årsak til at prosjekter med høy
offentlig finansiering, presterer bedre.