Benchmarking sin rolle i økonomiske styringssystemer : en kvantitativ studie av utbredelsen til benchmarking som styringsverktøy i store norske bedrifter

Abstract

I et historisk perspektiv fremstår budsjettet som det viktigste styringsverktøyet for de fleste bedrifter. I lys av relevance lost-debatten har imidlertid styringsverktøyet fått mye kritikk. Det påstås blant annet at budsjettet ikke er i stand til å tjene sine formål knyttet til målsetting, prognose og ressursallokering på en effektiv måte, og at det av den grunn må erstattes eller komplementeres med andre styringsverktøy. I denne utredningen har vi sett på hvilken betydning benchmarking kan spille i denne sammenheng. Benchmarking er en metode hvor man systematisk og på kontinuerlig basis sammenligner egne ytelser med hva andre bedrifter/enheter presterer. Her søker man å identifisere, forstå og tilpasse fremragende praksiser hos benchmarking-objektet, som utgangspunkt for forbedring av egen ytelse. Overordnet skilles det mellom to ulike former for benchmarking – formell og uformell. Vi har utelukkende studert den førstnevnte formen i vår studie, da denne innebærer gjennomtenkte prosesser og prosedyrer, godt egnet for økonomisk styring. Formell benchmarking kan videre deles inn i intern-, ekstern-, konkurrent- og generisk «best practice» benchmarking. Våre funn tyder på at majoriteten av store bedrifter i norsk næringsliv, har inkludert ulike former for formell benchmarking som en del av sitt styringssystem. Her ser intern benchmarking ut til å være den foretrukne typen, med langt høyere verdier for faktisk bruk og opplevd nytte enn de andre formene. Generisk «best practice» benchmarking, som hevdes å gi de aller største fordelene, benyttes foreløpig i relativt beskjeden utstrekning. Benchmarking-prosessen deles gjerne inn i fem faser; 1) fastsetting av hva som skal benchmarkes, 2) identifisering av benchmarking-partnere, 3) informasjonsinnsamling, 4) analyse og 5) gjennomføring/implementering. Våre funn tyder på at store norske bedrifter setter av mye tid på alle disse stegene, men at analysefasen rettes mest oppmerksomhet. Basert på resultatene i vår studie, er benchmarking best egnet til å oppnå intern effektivitet, da verktøyet i størst grad oppleves å bidra til økt forståelse for egne prestasjoner relativt til andre, bedre beslutninger og effektiv kostnadskontroll. Styringsverkøyet er ikke like godt egnet til å oppnå ekstern effektivitet, da funnene tyder på at benchmarking ikke bidrar til økt innovasjonsevne og utvikling av nye produkter/tjenester. Dette indikerer at benchmarking ikke er i stand til å fylle budsjettets rolle alene, men at det er godt egnet til å supplere eller erstatte styringsverkøyets førstnevnte oppgave knyttet til målsetting.