Lønn som styringsverktøy i norsk toppfotball: En empirisk studie av lønnssystemene i tre eliteserieklubber

Abstract

Bruk av bonuslønn er utbredt i toppfotballen. I denne masteroppgaven studerer jeg utformingen og effekten av tre eliteserieklubbers lønns- og bonusordninger. Datamaterialet er innhentet gjennom dokumentanalyse og femten dybdeintervjuer. Lønnssystemene studeres med hovedfokus fra et økonomisk styringsperspektiv, men også motivasjonsteori og psykologiske og sosiale innfallsvinkler preger studien. Videre legger fotballbransjens særegne kontekst avgjørende føringer for analysen. Studien finner bred støtte for at bonuslønn er et godt egnet verktøy i disse toppklubbene. En bakenforliggende årsak er at den prestasjonsavhengige avlønningen er i tråd med spillernes holdninger og verdier, og sammenfallende med klubbenes egne interesser. Spillernes aksept for å påta seg økt risiko understøtter bruken av bonuslønn. Lønnskomponenter som kampbonuser, signeringsbonuser og lojalitetsbonuser anvendes i ulik grad, som igjen gjør at klubbene opplever varierende suksess med å oppnå ønskede effekter. Slik lønnssystemene er utformet, fungerer de godt for å tilpasse lønnskostnadene til inntektene og å tiltrekke og beholde ønskede spillere. Kampbonuser og lønnskutt ved nedrykk er viktige stabilisatorer i økonomistyringen, og gjør at konkurranseutsatte klubber overfører en viss risiko til sine spillere. Kampbonusene skaper også ønskede sorteringseffekter, i kombinasjon med nøktern og bevisst bruk av lojalitets- og signeringsbonuser. Det er forbedringspotensiale i samtlige klubbers lønnssystem hva gjelder motivasjonseffekter og kulturpåvirkning. Lønnskomponentenes størrelsesorden, utbetalingskriterier og intern fordeling påvirker spillernes rettferdighetsoppfattelse, og derigjennom bonusenes motivasjonseffekt. For å optimalisere motivasjonseffekten, anbefales tydeligere kommunikasjon omkring laguttakene, slik at spillerne forstår uttakskriteriene og opplever å konkurrere på like vilkår. Det synes dessuten fornuftig å inkludere innbyttere og reserver i bonusordningen, for å skape ytterligere overensstemmelse med spillernes rettferdighetsoppfattelse, i tillegg til å styrke eierskapsfølelse og samhold. Bonusordningene belønninger hovedsakelig individuelle (og relative) prestasjoner, selv om klubbene ytrer et ønske om å skape sterke kollektiv og bygge lagfølelse. Med andre ord: Klubbene belønner A, men håper på B. Mye tyder på at en mer kollektiv tilnærming vil gjøre at lønnssystemene i større grad bygger opp under ønsket kultur. Bonusordningene kan derfor fremstå som et tveegget sverd. Totalt sett synes de positive effektene å dominere de negative i disse tre klubbene. En videreutvikling av lønnssystemene kan forsterke de positive effektene og samtidig dempe de negative effektene ytterligere. Studien bidrar med innsikt som kan utnyttes, ikke bare internt, men også av andre klubber – i ulike idretter. Funnene kan anvendes som referanseramme for hvilke komponenter og prosesser som kan tilfredsstille lønnssystemets primære formål, og til å oppdage begrensninger og svakheter som igjen kan danne grunnlag for justeringer.