Interorganisatoriske samarbeid i norsk mediebransje : En kvalitativ casestudie av norsk mediebransje og hvordan mediehus samarbeider på tvers av organisasatoriske skillelinjer

Abstract

Interorganisatoriske samarbeid er en samarbeidsform som muliggjør utnyttelse av komplementære ressurser og ferdigheter på tvers av organisasjoner. I tråd med teknologisk utvikling og økt digital mediedistribusjon har samarbeidsformen fått særlig fotfeste i mediebransjen på bakgrunn av bransjens kompleksitet, behov for å håndtere raske endringer samt økt konkurranse. Som følge av det økende behovet for samarbeid på tvers av mediehus, har denne masterutredningen undersøkt hvilke muligheter og utfordringer som oppleves i interorganisatoriske samarbeid i norsk mediebransje, og hvilke faktorer som er sentrale for å lykkes med slike samarbeid. Gjennom en kvalitativ casestudie har vi intervjuet elleve informanter fra samme casebedrift om deres erfaringer med interorganisatoriske samarbeid. Funnene i denne studien drar følgelig nytte av perspektiver fra redaktører, journalister og daglige ledere for å belyse studiens problemstilling. Studien kan oppsummeres i tre hovedfunn. Det første hovedfunnet avdekker at det foreligger betydelige muligheter ved samarbeid på tvers av organisatoriske grenser. Studien antyder at en målrettet erkjennelse av disse mulighetene utgjør en effektiv tilnærming for å imøtekomme den raske utviklingen som kjennetegner dagens mediebransje. Det andre hovedfunnet fremhever flere utfordringer med potensiale for betydelige og destruktive implikasjoner for samarbeid, dersom de ikke håndteres på en proaktiv måte. Ved å nøye adressere og håndtere disse utfordringene, kan mediehusene styrke samarbeidets effektivitet, øke mulighetene for felles suksess og redusere risikoen for fiasko. Det tredje hovedfunnet identifiserer åtte suksessfaktorer som kan utgjøre et konseptuelt rammeverk for å oppnå fremtidig suksess i samarbeid på tvers avmediehus. Dette rammeverket fungerer som en veiledning for å effektivt navigere samarbeidsdynamikken mellom medieaktører, og er utformet på et mer inngående nivå enn lignende rammeverk fra eksisterende litteratur. Samlet kan funnene tyde på at det foreligger et betydelig potensial for interorganisatoriske samarbeid i den norske mediebransjen, og at mediehusene kan dra fordel av å intensivere sin innsats for å fremme og støtte slike samarbeidsinitiativer utover nåværende praksis. Dette vil ikke bare kunne bidra til å styrke mediehusenes konkurranseevne i bransjen, men funnene indikerer også at det vil kunne ha en betydelig innvirkning på mediehusenes evne til å oppfylle sitt samfunnsoppdrag.