Attestasjon av bærekraftsrapporter En studie av aktuell attestasjonspraksis hos de fem store revisjonsselskapene i Norge, med fokus på veien videre mot internasjonal regulering

Abstract

Bærekraft har blitt et begrep som tar større og større plass i selskapsrapportering. Med økende fokus fra interessenter tvinges selskaper til å redegjøre for deres miljømessige og sosiale avtrykk. Foreløpig er rapportering på ikke-finansiell informasjon frivillig i Norge. EU har også erkjent betydningen av bærekraftig utvikling, og er i ferd med å implementere lovverk som gjør mange selskaper pålagt å rapportere ikke-finansiell informasjon. Rapportering i seg selv er ikke tilstrekkelig, informasjonen må attesteres av en ekstern tredjepart for å styrke pålitelighet og troverdighet. Norge står foran et vippepunkt i denne sammenheng, hvor frivillig rapportering skal skiftes ut med lovpålagt rapportering. Formålet med masterutredningen er å kartlegge dagens praksis på attestasjon av bærekraftsrapporter og hvordan veien videre mot nye lovkrav blir for de fem store revisjonsselskapene i Norge: Deloitte, KPMG, EY, PwC og BDO. Studien har også spesielt fokus på vesentlighet, som er et sentralt begrep innen ikke-finansiell attestering. For å besvare problemstillingen er det gjennomført åtte kvalitative, semistrukturerte intervjuer (n=10), kombinert med en kvalitativ survey (n=13). Alle respondentene er ansatte fra "de fem store”. Studien har avdekket en stor grad av likhet i dagens etablerte praksis hos selskapene. De har egne attestasjonsmetodikker utført av team med bred erfaring og kunnskap. Studien har også kartlagt forventinger til at det nye regelverket vil fungere som en katalysator i omstillingen til et bærekraftig næringsliv, gjennom økt gjennomsiktighet og sammenligningsgrunnlag hos selskapene som rapporterer. Samtidig finner studien utfordringer knyttet til mangelfull infrastruktur, korte tidsfrister og umodenhet hos kundene. Dobbel vesentlighet er et mye omtalt tema som blir del av ny praksis, og endrer måten selskaper rapporterer på ikkefinansiell informasjon. Til sist presenteres en konseptuell modell som gir oversikt over dagens praksis og veien videre i et tidsperspektiv. Modellen er basert på studiens funn, drøfting, analyse og konklusjon.