Caset Island : hva gjorde finanskrisen ekstra alvorlig for sagaøyen?

Abstract

Høsten 2008 ble verden rystet av en internasjonal finanskrise. Det var få land som ble rammet like hardt som vikingøyen Island. I løpet av den første uken i oktober gikk de tre største islandske bankene konkurs. På grunn av bankenes enorme størrelse i forhold til den islandske økonomien, satte de dermed den islandske staten på randen av konkurs. Bankenes kollaps markerte også en stopper for en lang periode med en fantastisk vekst i den islandske økonomien, og førte islendingene inn i en kraftig resesjon. Vår analyse forsøker å kartlegge hvilke faktorer som førte til at islendingene ble så hardt rammet av den internasjonale finanskrisen. I kapittel 2 tar vi for oss den generelle utviklingen i den islandske økonomien de siste 6-7 årene. Vi forsøker å kartlegge hva som har ligget bak den enorme oppturen, og hvordan det hele snudde da krisen inntraff. Vi finner at historien bak den enorme veksten i den islandske økonomien er kompleks og går på tvers av flere faktorer som har påvirket hverandre gjensidig. Men det er hovedsakelig to underliggende årsaker for den enorme veksten: privatisering og deregulering av finansmarkedene, og et investeringssjokk skapt av en storstilt offentlig satsing på investeringer i aluminiumssektoren. De aller fleste aspekter av den islandske økonomien beveget seg langt ut over fundamentale verdier, og faresignalene var tydelige lenge før krisens utbrudd. I kapittel 3 gjennomfører vi følgelig en konjunkturanalyse, og tar for oss islandske myndigheters konjunkturstyring gjennom denne eventyrlige oppturen. Her benytter vi oss hovedsakelig av HP-filteret for å estimere trend i BNP, og på denne måten å kunne estimere produksjonsgapet i økonomien. Den islandske sentralbanken foretok gjentatte rentehevinger i løpet av perioden 2003 til 2008, uten å lykkes i å dempe det tiltagende presset i økonomien. Inflasjonsutviklingen har hovedsakelig fulgt valutakursutviklingen, med unntak av perioden 2004-2006. På grunn av kombinasjonen høye renter, høy inflasjon og sterk valutakurs i denne mellomperioden, gjennomfører vi en test på om det har vært systematiske avvik fra teorien om udekket renteparitet som kan ha dannet grunnlag for spekulative carry trade-strategier. Basert på teorier om inflasjonsstyring og pengepolitikkens virkning på realøkonomien, finner vi at de manglende effektene av islandske myndigheters pengepolitikk hovedsakelig skyldes manglende troverdighet, uheldig konkurranse på kredittmarkedet, og spekulative carry trade4 posisjoner; både direkte og indirekte gjennom valutalånene fra bankene. Samtidig har finanspolitikken vært for ekspansiv gitt den økonomiske situasjonen. Dette er et resultat av en diskresjonær finanspolitikk. Vi finner at islandske myndigheter må ta på seg store deler av skylden for den ubalanserte utviklingen gjennom deres feil ved utføringen av konjunkturstyringen. I kapittel 4 forsøker vi å sette situasjonen på Island i perspektiv ved å foreta en komparativ analyse av konjunkturutviklingen og konjunkturstyringen i tre andre råvareøkonomier. Dette gjør at vi har et bedre grunnlag for å kunne trekke endelige konklusjoner på våre analyser. Den islandske økonomien har hatt en ekstrem utvikling sammenlignet med disse landene, og vi finner klar støtte for våre funn fra kapittel 3. Til slutt analyserer vi den ekstreme utviklingen til de islandske bankene i kapittel 5. Denne utviklingen har medført at den økonomiske oppturen, og spesielt utfallet ved utbruddet av finanskrisen, har blitt så ekstremt for Island sammenlignet med andre land. Basert på økonomiske sammenhenger, analyserer vi hvilke faktorer som ligger bak den enorme veksten og ekspansjonen, og hvordan det hele kollapset ved utbruddet av finanskrisen. En gruppe mennesker klarte å få kontroll over store deler av det islandske samfunnet, og brukte bankene til å forfølge egne interesser og grådighet. På samme tid, og sannsynligvis av denne grunn, har overvåking og regulering sviktet fullstendig. Denne kombinasjonen førte til at bankene vokste seg så store at den islandske staten ikke hadde muligheter for å støtte opp under et slikt system; verken med likviditet eller med fiskale reserver ved en eventuell insolvens. Vi finner dermed at kombinasjonen av mangel på en långiver i siste instans, høy giring, og høy avhengighet av finansiering fra verdipapirmarkedet, førte til at en bankkollaps ble et uunngåelig utfall.