Finanspolitisk regelstyring : mindre fleksibilitet - bedre resultater?

Abstract

Normativ teori for optimal finanspolitikk tilsier at skatteratene bør utjevnes over tid. Egenskaper ved de politiske budsjettprosessene skaper imidlertid en tendens til offentlig formuestæring eller gjeldsakkumulasjon som vanskeliggjør ambisjonen om skatteutjevning. Dette er spesielt kritisk i norsk økonomi siden den utbredte oppfatningen om stor statlig rikdom står i kontrast til et reelt langsiktig innstrammingsbehov. En implikasjon av dette er at myndighetene bør legge opp til institusjonelle ordninger i form av (fleksible) regler som i en viss grad låser politikernes handlefrihet. Handlingsregelen er et bidrag i dette henseende. Det argumenteres for at handlingsregelen har gitt en mer disiplinert finanspolitikk i senere år enn det som ellers ville vært tilfelle. I årene som kommer vil norsk finanspolitikk fortsatt være avhengig av en budsjettregel i form av enten handlingsregelen slik vi kjenner den eller en videreutvikling slik som antydet av Pensjonskommisjonen.